Det må mer penger inn i kvinnefotballen

Tekstannonse i artikkelen.

Det har vært sagt og skrevet mye om en norske kvinnefotballen etter EM-‘fadesen’ i sommer, hvor man endte opp med 0 mål og 0 poeng. Selvsagt, dette var naturligvis ikke godt nok for et land som tidligere har kjempet i toppen i mesterskapene, men man skal samtidig huske på at det begynner å bli noen år siden.

Hva er det som har skjedd siden den gangen de norske kvinnene var blant de skarpeste spillerne i verden? Hva var det som førte oss til topps, og hva var det som har ført til at vi ikke lenger er å regne blant de skarpeste blyantene i penalet? Det er selvsagt flere årsaker til at det har blitt slik det har blitt, og vi skal forsøke å belyse dette i denne artikkelen.

Kanskje ønsker du å være med den neste gangen de norske fotballkvinnene skal til et mesterskap. Ved å sende en søknad her kan du skaffe deg penger til turen. (Representativt låneeksempel: eff.rente 17,89%, 65.000 o/5 år, etabl.geb. 900, totalt 96.030.).

Har vært en hard kamp

Folk flest sitter kanskje med en følelse av at Norge var så gode i perioden fra sent på 1980-tallet til 2000 fordi vi hadde startet tidlig med kvinnefotballen. Dette stemmer faktisk ikke, og sannheten er at Norge kom sent i gang sett i europeisk målestokk.

På 70-tallet begynte man imidlertid å merke at det var noe på gang på kvinnesiden og fra 71 arrangerte man uoffisielle Norgesmesterskap for kvinner, men det var ikke før i 1976 at Norges Fotballforbund anerkjente kvinnefotballen. På dette tidspunktet hadde Danmark hatt et kvinnelandslag i 8 år mens Sverige hadde hatt det omtrent like lenge (dog uoffisielt).

I 1978 ble Norgesmesterskapet offisielt og det samme året fikk vi for første gang et landslag.

Etter hvert ble kvinnefotballen organisert og i 1987 fikk man for første gang en nasjonal serie – og det samme året stakk vi av med vårt første EM-gull – og siden fulgte det altså et godt tiår med internasjonal suksess.

Hva det var som gjorde at den norske fotballen sto så sterk er vanskelig å si, men vi tenker muligens at den gode organiseringen og innføringen av en serie hadde et heldig utfall.

Bredden har også vært stor og det har vært gjort en formidabel innsats på grasrotnivå for å få unge jenter til å spille fotball.

Men hva var det som rev oss ned fra tronen internasjonalt? Det er vanskelig å si, det er helt sikkert. Det er nok en kombinasjon av at store nasjoner som Tyskland og USA virkelig har satset på kvinnefotball, samtidig som økonomien i norsk kvinnefotball har vært under enhver kritikk.

Det virker som om det er vanskelig å få de store massene til å stille på stadion for å heie på sitt lokale lag, og det er klart at når det kun kommer noen hundre tilskuere på en toppseriekamp sier det seg selv at klubbøkonomiene aldri vil bli spesielt sterk.

Publikumssvikten – hva skyldes den?

Kvinnefotballen har tradisjonelt sett dessverre blitt sett på som ‘mindreverdig’ sett i sammenheng med herrene. Tempoet har blitt kritisert, teknikken har blitt kritisert og taktikken har blitt kritisert. All denne kritikken er i bunn og grunn forankret i de fysiske forskjellene mellom kvinner og menn, altså at menn er sterkere, raskere og dyktigere motorisk – ergo spiller de bedre og mer underholdende fotball.

Denne tankegangen har utvilsomt fått grodd fast og er noe man må gjøre noe med. Man kan kanskje dra paralleller til kvinne- og herrehåndball, og så kan man lure på hvorfor kvinnehåndballen har blitt så populær. Det er jo helt klart fysiske forskjeller der, samt andre forskjeller med tanke på teknikk og slike elementer?

Hvorfor har det seg så at håndballen er så utrolig mye mer populær enn håndballen? Man kan kanskje si at det er mer action på en håndballbane? Det skjer noe hele tiden og derfor anser folk flest denne idretten for å være mer underholdende? Har det noe med at de norske håndballkvinnene er i toppen i hvert eneste mesterskap? Kanskje.

Tematikken er vanskelig og det er vrient å gi noen klare svar på hvorfor publikum ikke stiller opp for fotballkvinnene, men når dét er sagt: det er jaggu ikke så ekstremt mange som stikker innom den norske herrefotballen heller på klubbnivå! Det finnes dog noen hederlige unntak her, og da kan man trekke frem klubber som Rosenborg og Brann – og kanskje til nød Vålerenga.

I alle idretter er man nok til syvende og sist avhengige av at man oppnår suksess for å tekkes et publikum, for så overflatiske er vi vel kanskje?

Kvinnefotballen må få et løft for å komme opp på tidligere nivå og for å komme seg dit må det nok etter all sannsynlighet mer penger inn i sporten slik at man kan øke kvaliteten på den sportslige satsingen. Det gjelder rett og slett å gi kvinner muligheten til å trene på like vilkår som herrene – altså at de kan ha idretten som et arbeid. Det er naturligvis vanskelig å se for seg norske fotballspillere med millionlønninger all den tid publikum ikke er tilstede, men at man skal kunne få til levelige lønninger bør være et mål.

Det er klart at når man har helprofesjonelle klubber i Tyskland og USA hvor spillerne har fotballen som sin jobb så vil det bli vanskelig for norske spillere å konkurrere med dem.

OBOS inn i kvinnefotballen

OBOS sponsor kvinnefotball
For første gang har norsk kvinnefotball et generalsponsoret, og OBOS går inn med 55 millioner kroner over 5 år. Foto: Ole Berg-Rusten/ NTB Scanpix

Norges Fotballforbund har naturligvis en ansvar for både bruken av penger på kvinnefotball samt å selge produktet til mulige interesserte sponsorer. Tenker vi på internasjonal fotball burde det slett ikke være så vanskelig, for når sant skal sies: er det kvinnene eller herrene som har størst mulighet til å hevde seg i et mesterskap?

Svaret på dette spørsmålet sier vel egentlig seg selv, og det er naturligvis kvinnene som har den største muligheten til dette. Da rimer det dårlig at overføringene er uforholdsmessig små sammenlignet med herrene.

I tillegg så har NFF tidligere konkludert med at den norske seriefotballen for kvinner ikke er salgbar, og bare det er jo en skandale i seg selv. Nylig fikk vi en gledelig nyhet om at en ny generalsponsor for seriefotballen var på plass, og det er ingen ringere enn OBOS som spytter inn 11 millioner kroner hvert år. Dette betyr 6 millioner kroner i kontanter hvert år i tillegg til 5 millioner kroner i tillegg – alt over en periode på 5 år, og totalt altså 55 millioner kroner!

Dette er naturligvis ingenting sammenlignet med herrene, men det er i alle fall en start som gjør at man forbedrer forholdene til norske fotballkvinner betydelig.

I en kommentar til avtalen i Dagbladet kommer avisen med kritikk mot NFFs holdning til å selge produktet, og sier at de håper at forbundet er skamfulle på egne vegne.

Dette er faktisk den første generalsponsoren i norsk kvinnefotballs historie, og vi skriver altså 2017! Det er ikke et sekund for tidlig.

Et nytt kapittel?

Så: hva kan vi forvente ut av dette aller første generalsponsoratet? Jo, først og fremst at kvinnefotballen nå har en kommersiell verdi, og denne verdien vil være med på å løfte dem opp og frem og gi dem bedre betingelser.

Vi kan kanskje håpe at dette vil bli et løft for fotballen og at de igjen kan begynne å hevde seg internasjonalt. Dette vil nok være en nøkkel for å få opp interessen igjen, og samtidig må man se om man kan gjøre noe med produktet slik at flere tilskuere trekkes til kampene.

Undertegnede har sett mange slike kamper og må bare si at nivået i dag sammenlignet med for 15 år siden er utrolig mye høyere. Man har fått frem nye generasjoner med spillere som har god teknikk og sterk fotballforståelse, og kampene er underholdene å se på – så enkelt er det.

For å illustrere hvor ille det står til med tilskuerantallet: Medkila og Kolbotn møttes i Harstad den 28. oktober for å kjempe for å unngå nedrykk. Medkila var altså på hjemmebane i en svært viktig kamp for klubben, men tilskuerantallet var skammelig: 125 mennesker møtte opp. Dog var været katastrofalt dårlig, men allikevel…

Kanskje hadde den 12. mannen i ryggen kunne berget Medkila fra et nedrykk? Hvem vet, men noe må gjøres!